Fiskeplassene under Lyngstadlandet for linefiske om vinteren er en gammel tradition som de lokale fiskerne i området brukte, dette inkluderte fiskere fra Koppangen, Drabeng, Årøyholmen og de fire gårdene utover mot Lyngstua. Når jeg leser min pappas (1904-1974) antekninger fra vinterhjemmefisket så fisket han på Strupen, utenfor Reindalen og vid Vaggasen, men også under fjellet (Lyngstadlandet). I det eldgamle vinterlinefisket fra "uminnelig tid" satte man en ende av linebruket fast mot land med den andre enden ut mot fjorden. Lina fikk stå så lenge som nødvendig, beroende på været. Da vinterlinefisket ble forbudt i 1773 sto redskapskonflikten mellom linefisket og juksa. Dette forbudet ledde til "Een Jammer Sang i Lyngen, Frygt og Redssel for Straf bedrøvede den Stackels Almue" som Georg Henrik Wasmuth utrykkte det i sin skrivelse til sorenskriveren: Han skriver i sitt brev:
... at betage den Modige og Vaavende, ja for Vaavende søemand sin så Suure Vintter Fortienste, havde jeg ikke Hierte til, og fjorden giver kuns skielden Fisk om Vintteren ... så syntes jeg Raadeligst og bæst at Almuen brugte de Reedskaber som de kunde faa fisken med, og skulde der Reisse seg een Storm over dette Amttet var det bæst at underkaste sig een Dom, og da Beviise umuligheden av Haand Snørets Brug om Vintteren Ved Lyngstad Landet og Lyngstad Klubben; ... (Guttormsen side 414).
Forbudet mot vinterlinefisket ble opphevd i 1786, året etter Georg Wasmuths skrivelse til sorenskriveren. Tydelig så hadde brevet effekt.